For den som ser storheten i hverdagen, blir selve livet rikt.

Next:Philippines

2011-04-28T23:45:00.000+02:00

Om nøyaktig 13 timer sitter jeg på flyet, klar for min tredje reise til Filippinene. Denne gangen sammen med 11 herlige elever fra Bibelskolen, som jeg så heldig å få være teamleder for. Etter en kjapp flytur til Frankfurt, 8 timers venting der, en tur bort til Abu Dhabi og enda litt mer venting, er vi fremme i Manila etter 28,5 timer. Da er vi klar for 2 uker med full guff: Vi skal ha barne- og ungdomsleirer, dele ut skolemateriell, treffe mennesker, fortelle om Jesus og se folks liv forandra. For et privilegium det er å få være med på noe sånt!

Reiseforsikringen er endelig betalt (i siste liten), HØY solfaktor er kjøpt inn, og kofferten er pakka, den veier for øyeblikket 24 kg og er blytung. Og ikke tro at jeg skal ha med meg mye dilldall på teamtur - kun tolv av kiloene er mine, resten er klær, som er overflødige i Norge, men som blir til STOR hjelp for de som ikke har så mye.

Nå må de siste forberedelsene gjøres - kamerabatteriet må lades, rommet må ryddes og jeg må se om jeg ikke kan få pressa litt ekstra klær i håndbagasjen og. Ønsk oss god tur, forhåpentligvis kommer det oppdateringer underveis, jeg skal prøve å være flink. I mellomtiden setter vi pris på forbønn for de leserne som føler slikt naturlig.

Kanskje vi får Pytonslange til middag i år og?

For en natur...

Snakkes!

Husmor på avveie.

2011-03-29T22:14:00.001+02:00

Selvinnsikt er noe man sakte men sikkert får mer av, jo eldre man blir. Da jeg var 12 skjønte jeg at jeg hadde en forferdelig klesstil. Rødt og oransje om hverandre med en litt for stor t-skjorte under. Takk for den mamma. I 16års-alderen forstod jeg at muligens hadde kommandert mine småsøstre litt mye i barndommen, og da jeg var 19 forstod jeg til min forskrekkelse at jeg store deler av min tenåringstid passet fint under betegnelsen "berte", selvom jeg under hele perioden standhaftig tok avstand fra det.
Også i de senere år har selvinnsikten kommet smygende. Nesten umerkelig kommer den, som en liten, ulmende tanke i bakhodet, så plutselig er den der som jula på kjerringa, med all sin kraft. Ofte etterfulgt av stolthet eller skuffelse, eller kanskje til og med litt fortvilelse. For det kjennes virkelig ikke godt å oppdage sider ved seg selv man ikke trodde man hadde, eller ihvertfall ikke ville ha. Og dagens selvinnsikt jeg nå vil dele med omverden, er en slik liten tanke som for en god stund siden begynte å streife hodet mitt. Tanker om at ikke alt var som det skulle være, om et stadie jeg burde være på, men som jeg på langt nær har nådd.

Jeg har rett og slett funnet ut at jeg er mye senere i husmorutviklingen enn andre kvinner på min alder.

Andre jenter hiver seg rundt, smeller sammen en gjærbakst eller et brett boller, like lett som å røre ut en pose Mill's potetmos. Noen har til og med begynt å ha noe i frysen, et fenomen som ligger så langt frem i tid at jeg ikke tør å tenke på det. Jeg synes det er vanskelig nok å få risen skikkelig kokt. For ikke å snakke om problematikken rundt hvorvidt man dreper gjæra eller ikke. Lurer forresten på hvilket geni som fant på å bruke noe så levende at det rett og slett dør om du ikke har akkurat riktig temperatur på det. Stress.
Jeg ville først ikke innrømme denne nye åpenbaringen for meg selv. Jeg kan ikke være så dårlig til å bake, tenkte jeg. Det er bare at jeg ikke gidder. Jeg har hatt den overbevisning om at når øyeblikket virkelig er der, og jeg "hiver meg rundt" som mamma ville sagt, og smekker sammen et eller annet, vil det gå smertefritt.

Vel. Idag var dagen for å hive seg rundt. Jeg hadde 30 minutt på meg til 7 venner kom på besøk, og etter en tur bak i "snopehyllen" som var særs tom, fant jeg ut at jeg kjapt skulle "smekke sammen" en deig med cookies. Enkleste sak i verden. For det første slumpa jeg litt på innholdet. Dårlig start. For det andre hadde jeg full guff på anlegget, og i sangens hete bommet jeg litt på temperaturen på stekeovnen, og satte på 300 grader istedet for 175. Ops.

Etter 3 minutt i ovnen var cookiesene blitt paddeflate. Hm, tenkte husmor Kristine, og plasserte de nederst i ovnen, og sang videre. Etter 6 og et halvt minutt sivet det røyk ut av ventilen, noe som var litt uvant. Da jeg åpnet stekeovnsdøra, veltet tjukk, svart røyk ut i hele rommet, og bakefiaskoen var et faktum. Jeg slang brettet på benken, skrudde vifta på fullt, og stilte meg opp under røykvarsleren (som er automatisk for alle leilighetene i hele huset og har en infernalsk lyd) og viftet med grytekluter og det jeg hadde i mangfoldige minutter. Etter en stund stod alle vinduer på fullt gap, gjestene mine kjente "bakelukten" fra innkjørselen og huseieren stod plutselig i døråpningen og lurte på om jeg holdt på å tenne på hele huset.

Brettet etter at de "vellykkede" kakene er tatt av.

Heldigvis hadde jeg et brett til. Jeg fikk temperaturen ned, og stekte de akkurat like lenge som de skulle. Men, den slumpinga på innholdet var visst ikke helt heldig, også disse fløt ut til en 5mm tykk langpannekake, som, for å være helt ærlig, så mindre delikat ut.
I tillegg hadde jeg glemt bakepapir, så jeg fikk de ikke løs fra brettet.

Nå, 3 timer etterpå, har både håret, klærne og leiligheten generelt fremdeles en svært usjarmerende odør av bål. Jaja. Det sies at første steg mot forbedring, er å innrømme problemet for seg selv. Så er jeg ihvertfall ett skritt i riktig retning..

gla'torsdag

2011-03-24T19:01:00.001+01:00

Torsdag ettermiddag: En ordentlig gla'torsdag. Ikke bare fordi det er oppholdsvær i Bergen, jeg er alene hjemme, Bob Marley runger ut fra høytaleren, og fordi det fremdeles er tunfiskbiter som kan fiskes opp fra vanndammen nederst i salatbollen. Jeg er nemlig ferdig med første uke i praksis. O FRYD! Ingen Hva/Hvordan/Hvorfor-skjemaer som må fylles ut, ingen loggskriving som må gjøres. Ingen grufull tidlig morgen, der jeg for et lite sekund mister all motivasjon for å gå ut av senga. Imorgen er det vanlig skole for oss på NLA - jeg tror jeg aldri har gledet meg sånn til å komme ut dit og bare være slækk student med kaffekoppen i hånda og BT på pulten.
DEILIG.
Når det er sagt, trives jeg svært godt i praksis. Det er gøy å merke at man blir flinkere, både i klasseledese, til å se hver enkelt, og til å bli tøffere i trynet til de som trenger det. Og de timene der både jeg og elevene er like engasjert, jeg merker at de forstår det jeg underviser i, og tre kvarter flyr forbi som 5 min, er så INNMARI verdt alt slitet.
Men. Det er en ting jeg har merket meg de siste dagene. Og det er at jeg jammen ikke er utlært i noe som helst. For eksempel..
Mattetime:Søt liten gutt spør meg om hjelp til regnestykke om klokka. Jeg hjelper han villig, og forklarer i vei om låning av tiere osv. Både a, b og c- oppgaven jobber vi oss gjennom, det tar ihvertfall fem minutter. Så plutselig kommer jeg på at man ikke kan låne på vanlig måte når det er klokka det er snakk om, her er det hele timer man må ta av. Det var tre oppgaver forgjeves, gitt.
Samfunnsfagtime:Jeg forteller om ulike styresformer, og plutselig har jeg lært hele klassen at diktatur og republikk er det samme. Ops.
Engelsktime:Adjektivbøying på engelsk, jeg skriver på tavla. Litt pinlig når elevene finner ut at jeg har skrevet ordet feil..

Jaja. Godt det enda er tre år til jeg er ferdig utdannet..

Lærerinne Sandvik..

selvdisiplin

2011-03-04T13:50:00.001+01:00

I skrivende stund er det 67,5 timer til jeg sitter på NLA, klar til å ha min første eksamen i PEL. 6 timer har jeg på meg til å skrive en oppgave, basert på teoriene og teoretikere vi har lært om gjennom året. Om Vygotsky, Piaget, og alle andre som har hatt noe å si for vår tenkning omkring læring og utvikling. Enkel sak igrunn, vi har hatt et halvt år på å komme gjennom pensum, og har i tillegg en skolefri uke for å kunne lese.

deilig pensum.

Og nettopp fordi vi har hatt så god tid, har jeg prioritert alt annet enn å lese på PEL. Og siden vi hadde denne deilige uka, sparte jeg liksågodt all lesinga til da. Mye greiere, å bare jobbe hardt og intensivt.

Derfor dro jeg på lørdag hjem til Stokke, til mamma og pappa. Veldig god idé, komme seg ut på landet, med ro og stillhet, og mye tid til strukturerte lesedager. Jada.

For det første er alle mine tre søstre hjemme på samme tid. Distraksjon i seg selv.

For det andre er det VM på tv, og ingen nordmann med respekt for seg selv kan la være å se på at Marit Bjørgen håver inn gull etter gull.

I tillegg ble den ene katten vår syk, og etter en lang dag hos dyrlegen, med påfølgende lang natt med våking, døde han på mandag.

For ikke å nevne det usedvanlig gode skiføret, kaffekanna som alltid er full og står og venter på kjøkkenet, pianoet med mye bedre klang enn mitt elektriske i Bergen, venner jeg MÅ se når jeg er hjemme, og et kontinuerlig behov for å være med i samtalene jeg hører nede fra stua.

distraksjon 1

distraksjon 2

Med andre ord - PEL-bøkene har sine utfordrere når det gjelder min oppmerksomhet. I dag var dagen da jeg skulle stå imot alle hindringer og sperre meg inne i loftstua til jeg hadde blitt opplyst. Men, plutselig spiste de andre lunsj, og jeg skulle bare en liten tur ned å hilse på. Etter en samtale om lillesøsters utdanningsvalg, endte det med at jeg hadde et spontant, frivillig foredrag om ulike retninger hun kunne ta. Sikkert nyttig for ho, men lite nyttig for eksamen.

Jaja. Jeg kommer vel i mål. Det ornær sæ alltid. Eksamen får gå som det går, akkurat nå er det mye viktigere å se om Norge klarer å ta Sverige i herrestafetten.

fra barnemunn

2010-11-14T22:53:00.002+01:00

Kom over denne fantastiske historien om kua, skrevet av en barneskole-elev i Oslo.
Les og le!

"På den øverste siden – og den ene siden – og den andre siden er det
kun hår. Det heter ku-hår og har alltid samme farge som kua. Fargen til kua
heter kulør. "
historien om kua

the girls best friend: dry shampoo.

2010-10-27T11:04:00.001+02:00

I dag vil jeg vie et helt innlegg til et fantastisk produkt jeg ble kjent med forrige uke, nemlig

TØRRSHAMPO.

Hiten fra 80-tallet, som kanskje finnes nedstøvet bakerst i et og annet badeskap, er nå fremme i lyset igjen, og jeg vil dele denne gladnyheten med alle dere jenter!

Det finnes kanskje flere som meg: Jeg prøver å vaske håret mitt annenhver dag, ikke oftere. Dels fordi det tar så fryktelig lang tid med føning, retting, styling osv, og dels fordi det stort sett ikke er nødvendig. (I tilegg er det utrolig deilig med de ekstra 20 min søvn jeg får den dagen jeg ikke vasker det..) Men, utover dagen på 2. dag er som regel ikke håret i tipp topp stand lenger. Og skal jeg noe på kvelden, hender det jeg må ty til dusjen for å føle meg helt vel, selv om det betyr en ny, lang runde på badet.
Flere som har det slik? Vel, følg med.

For det er her tørrshampoen kommer inn i bildet. Du synes kanskje det høres rart ut, at noe som er tørt, også kan fungere som shampoo, og vaske håret? Det syntes ihvertfall jeg, og det var så vidt jeg gav den en sjanse. Men, sjekk dette:

Tørrshampoen er som en spray. Du rister flaska godt, og sprayer på det stedet du vil "freshe opp", f.eks en litt fettete lugg. Ut kommer et slags hvitt pulver, som tørker ut håret, og får det til å se nyvasket ut! Pulveret koster/børster du av, og vips: Du har en fresh look uten å måtte bruke en time på badet.
Super å ha med seg på festival eller andre steder uten ubegrenset med dusjmuligeter, eller hvis du bare skal ut en tur, og trenger en liten oppkvikker på sveisen.

Løp og kjøp, du finner de på b.la annet Cubus og Vita, og de koster ikke mer enn en 50-lapp.
(Jeg har shampoen på bildet, fra Lee Stafford. Funker som bare det!)

kidnapping

2010-10-13T12:00:00.005+02:00

Må bare legge ut et aldri så lite blinkskudd fra tiden vår på Filippinene. Her er vi midt i improvisert dramastykke, der Tung blir kidnappet av tre "skumle" røvere.

Forstørr bildet, og studer de fantastiske ansiktsuttrykkene!

Bybane til besvær

2010-10-12T12:13:00.037+02:00

Den 22. juni 2010 åpnet Bybanen, Bergens nye vidunder innen kollektivtrafikken, Jeg, som alle andre var spent, og gledet meg svært til denne nye tiden, da mine reiser til og fra byen skulle bli effektivisert og alt skulle bli så mye lettere. Nå rakk jeg bare å være bybanebruker i noen få uker før jeg kjøpte meg bil, og selv med irritasjonsmomenter som dårlig billettsystem og fullstappede vogner var jeg egentlig positivt overrasket. Men etter at jeg selv ble bilist, har forholdet mitt til Bybanen kjølnet betraktelig.

Vi snakker om Danmarksplass-krysset, og venstrefila inn mot Ibsens gate.

For det første er krysset overtrafikkert så det holder. Det er minst 4 puljer med biler som blir lysregulert, og vi som ligger i venstre fil og skal til venstre inn mot Ibsens gate, får den aller korteste reguleringen, helt til slutt i rekka. Men dette har for så vidt alltid gått fint. Helt til Bybanen kom. Med sin trasé, som går rett over innkjørselsen til Ibsens gate.
Dette er det som skjer:
Først får de som skal rett frem i krysset kjøre. Dette lyset varer en god stund, før det er de som kommer fra høyre sin tur. Disse får og kjøre en stund, før det til slutt blir vår tur. Den grønne pila kommer opp, men ikke én bil rekker å komme seg ut i krysset før lyset skifter til gult igjen, for plutselig kommer Bybanen susende. Man skulle tro at så fort Bybanen har passert, blir det grønn pil igjen, og vi får kjøre. Men neida. Da starter hele opplegget på nytt igjen, og det er de som skal rett fram sin tur. Vi blir rett og slett hoppet over. Og når dette skjer hver gang Bybanen kommer, sier det seg selv at det blir en enorm opphoping i feltet. Det samme gjelder fra Ibsens gate og ned i krysset, her står det biler i kø langt oppover gata på et tidspunkt som man for et halvt år siden var eneste bil i sikte.

Og nå går Bybanen hvert 10. minutt, jeg tør ikke tenke på hvordan det blir når den går dobbelt så ofte.

Selv om det er bra med et nytt kollektivtilbud, slik at det blir mindre attraktivt å kjøre bil, kan det virkelig ikke være nødvendig at det skal gå så mye ut over bilistene. Bybanen gjør at tiden jeg bruker i Danmarksplass kryss har gått fra noen få minutter til 10-15. Det kan da ikke være så vanskelig å i det minste forandre rekkefølgen på et trafikklys?

(bildet er funnet på Google)

kroppsvisitering værsågod

2010-10-11T11:50:00.001+02:00

Det er en kjent sak at jeg ikke alltid er like heldig med ordvalgene mine. Jeg har en tendens til å plumpe ut med ting før jeg har rukket å tenke gjennom de, og av og til har dette uheldige følger.
Som på lørdag.
Vi skulle på Ski-salg i Arenum, og ved inngangsdøren huket vekteren tak i oss, og påpekte at vi var 4 jenter med store vesker. Det var ikke lov å ha med slike tyverivennlige saker inn i hallen, og vi måtte levere de fra oss til to herremenn bak en disk. Vi tok ut lommebøker, mobiler og alt annet en jente trenger for 1 times handling, og skjønte at dette ble for mye å bære i bare hånda. (Enkelte har og en tendens til å legge fra seg løse elementer her og der, særlig når det er noe interessant man kan kjøpe.)
Så, vi puttet alt i min veske, og jeg henvendte meg til de to bak disken, og spurte om ikke vi kunne få ha med én veske inn ihvertfall. Han trakk litt på det, og sa "det må være den minste i såfall". Vi lo litt, diskuterte litt, og ble enige om at vi kunne ha med min veske inn. Det var da jeg kom med min vel gjennomtenkte kommentar.
Jeg skulle si: (Og merk, det var mange folk, vi snakket høyt, det var minst 3 menn som fulgte med på samtalen, og ellers var det nok av folk i nær omkrets som fikk med seg alt som skjedde.)
"Tusen takk! - Og vi er veldig ærlige sjeler, så dere kan bare få ransake veska etterpå!"

Istedet kom dette ut:
"Tusen takk! -Og vi er veldig ærlige sjeler, så dere må bare kroppsvisitere meg etterpå!"

Jeg skjønte før ordet var helt ute av min munn, at dette ble riv ruskende galt. Vekteren begynte momentant å skrattle, mennene bak disken smilte litt ubekvemt, og mine to søstre og de andre som stod der lot heller ikke flausen gå upåaktet hen. Jeg mumlet et eller annet om at det ikke ble helt riktig, men ble ikke hørt i all latteren, og fant fort ut at det beste bare var å forsvinne inn i kundemengden.

Og det nytter ikke å komme med et visdomsord om at "neste gang skal jeg tenke mer før jeg prater", for det kommer til å skje igjen. jeg kjenner meg selv.

Ny veske? Kjøp en slik, laget av gamle juicekartonger. Kul, fargerik, og miljøvennlig!

så i lende!

2010-10-01T12:42:00.004+02:00

På søndag var det strålende sol i Bergen, og perfekt vær for en fjelltur. Jeg sanket sammen folk, og snart var vi 11 stk som skulle gå en liten, koselig tur opp til Skomakerdiket på Fløyen. Turen skulle ikke ta mer enn ca 30 min, og vi skulle ha god tid til å bare nyte livet der oppe.
Problemet var bare det at det var jeg som skulle vise vei.
Og jeg husket rett og slett litt feil fra sist gang jeg var på Fløyen..

Den røde streken viser hvor vi egentlig skulle gå. Den svarte streken viser hvor vi gikk, og det røde punktet er hvor vi fant ut at vi hadde kommet "litt" langt..

Da vi etterhvert så at det var helt feil side av Fløyen vi hadde framfor oss, begynte jeg begynte å lure litt. Og da Ole Mikael brettet opp turkartet sitt, så vi den aldri så lille bommerten jeg hadde gjort.
Men, siden skaden allerede var skjedd, og med tanke på at vi plutselig hadde et helt fjell, Rundemannen, mellom oss og Skomakerdiket, fant vi en alternativ destinasjon. Vi gikk et lite stykke til, og kom fram til en NYDELIG plass, nemlig Øvre Jordahlsvatn. Vindstille, sol, blåbær og iskaldt fjellvann til å avkjøle beina i.

Det hadde ikke vært på langt nær så koselig ved Skomakerdiket!

Her finner vi ut hvor vi egentlig befinner oss.

Best å gå først - da får man lenger pause

Bålmester Dagfinn

Nasjonalromantikk

Sara og Solveig

Ole Mikael viser nærkunnskapen sin

sol gjør en glad

ord av gull

2010-09-24T15:00:00.020+02:00

Eg helsar deg haust

du ærlige haust

du lovar meg aldri det slag.

Broren din, Våren, han lovar så raust

han lovar kvar einaste dag.

Men lovnaden gløymar han ofte så fort

han held ikkje meir enn han vil.

Og var det eit vonbrot han ikkje fekk gjort

då hjelpte visst sumaren til.

Eg helsar deg haust,

du hardhendte haust

du lovar meg aldri det slag.

Men åpen og ærlig og trugen og traust

det er du frå dag og til dag

du sier som sant er og slår ikkje av;

Eg stormar, eg ruskar, eg riv

eg møter med kulde, med død og med grav

med fallande, folnande liv.

Eg helsar deg haust

av heile mi sjel

eg helsar deg, herlege haust

du lovar meg inkje

men kjem likevel

med gåvar så rikt og så raust

ja ofte kom du med ein soldag attpå

som ikkje var venta eingong

og lia var gullgul og fjella var blå

og livet var solskinn og song.

Eg helsar deg haust, du herlege haust

og takkar for alt som du gav.

For stormen frå nordvest og græla fra aust

og båra som braut over hav.

Og sola som lyste så longt over land

når bya frå nord spakna av

for livet som loga i bål og i brann

den stunda den seig i si grav.

Henrik Straumsheim

minner fra en svunnen tid..

2010-09-23T15:36:00.003+02:00

En liten hyllest til årstiden jeg med tungt hjerte må innse er forbi for denne gang.

BT redder æren?

2010-09-21T23:28:00.004+02:00

I dag hadde vi samfunnsfag på skolen. Lærerhøgskolen altså, for de av dere som ikke er helt oppdatert på hva mitt studievalg endelig ble. (Jeg beklager hvis du er en av de som fikk høre min 100 % sikkerhet på journalistikk, fotografi, reiselivsledelse eller Økonomi&Administrasjon - jeg var visst ikke så sikker allikevel.)

Samfunnsfag. Et spennende fag, absolutt. Men det er et fag som krever sitt. For eksempel at man leser pensum før forelesning, og ihvertfall før seminar. Seminar betyr snakking. Ikke fra lærer, men fra oss. Fra meg. Og med et tema som innebærer begreper som kommandoøkonomi kontra markedsøkonomi, og hvorvidt verdens matmangel kan gjøres noe med, eller om det bare er å trekke ned rullgardina og vente på den sikre død, ja da nytter det ikke å komme uforberedt. Ihvertfall ikke for meg. Enkelte i klassen hadde heller ikke rørt kompendiet, men hadde allikevel massevis av stoff å lire av seg, både om Norges økomonisystem opp igjennom årene, om Afrikas jordbruk og om Kina som snart flommer over av en ny middelklasse. Jeg derimot, satt taus som en østers, mens jeg febrilsk prøvde å tenke ut noe smart å supplere med. Men det fantes ingenting.
Jeg har nemlig funnet ut det fatale: Jeg har et alvorlig hull i min 22 år lange livsvisdom, nemlig allmennkunnskap utover det generelle. Ja, jeg fulgte godt med på mine 12 år på skole, var interessert i fag som samfunnsfag, historie, norsk og egentlig det meste, men allikevel har store mengder kunnskap rett og slett sust forbi meg i årenes løp. Ikke vet jeg hvordan, men jeg har for eksempel ikke peiling på hvorvidt Norge burde hatt en annen økonomistyring eller ikke. Eller hvem som var president i USA under Watergate-skandalen. Eller når slaget på Stiklestad egentlig var.
I quizer er jeg ubrukelig. Jeg kan kanskje svare på noe innen blomster, traktorer og hester, men det er dessverre ikke ofte slike temaer dukker opp. I diskusjoner som strekker seg på et litt dypere plan om samfunnsrelaterte spørsmål, kan jeg nikke og være enig/uenig, men utover det kommer det ikke mye vist ut av min munn.
Jeg er rett og slett en lettvekter.
Og det kan man ikke være, hvis man vil være samfunnsfagslærer. Det har jeg skjønt, i løpet av de 2 seminarene vi hittil har hatt. du må være engasjert. Du må ha tenkt gjennom hva du egentlig mener om ting, og hvorfor du gjør det.

Derfor har jeg nå begynt å abonnere på BT. Så får vi se da, om det hjelper eller ikke..

salto med skru..

2010-03-31T14:35:00.001+02:00

Jeg har alltid hatt lyst til å kunne turne. Helt siden jeg var liten, har jeg sett misunnelig på de som tok stiften på gressplenen om sommeren, som uten besvær stod rett opp og ned på hendene,
eller tok salto. Flotte saltoer, baklengs og forlengs. Med og uten skru..

Men, jeg har aldri kunnet turne. Ikke bare har jeg arvet en særs lite myk kropp etter min far, jeg tror rett og slett jeg ikke har anlegg til det. Og dette beviste jeg ganske godt igår.

Stedet var KFs lokaler, der de hadde satt opp 3 gigantiske hoppeslott i forbindelse med påskekonferansen. Vi kjente såklart barnet i oss ble lokket frem av disse opplysningene, og vi samlet en gjeng på kvelden for å hoppe og herje. Etter en stund begynte plutselig Aleksander å ta salto inne i det ene hoppeslottet. Baklengs salto. Så lett, så enkelt. "Det kan da ikke være så vanskelig", tenkte jeg høyt. Og Aleksander var enig. Neida, baklengs salto var det letteste man kunne gjøre, det var bare å hoppe det, så gikk alt av seg selv. Og han kunne godt stå ved siden av og snurre meg rundt den siste biten, slik at alt var HELT trygt. Det værste som kunne skje var at jeg landet på magen. Og det var jo ikke så ille. Jeg var lett med, og stilte meg opp, i midten av hoppeslottet, med 10 tilskuere, og Aleksander som 100% sikker sikring. Dette skulle bli suksess!

Men, det var en ting de hadde glemt å fortelle meg. Eller, kanskje jeg visste det, men jeg husket det ihvertfall ikke i forbifarten. Og det var at man måtte hoppe bakover.
Så jeg telte, Aleksander gjorde seg klar, og på "3" hoppet jeg.. rett opp. Aleksander snurret, men uten noen hjelp fra min 57 kg tunge kropp, sier det seg selv at en fullkommen salto var umulig. Jeg kom ikke lenger enn halvveis. Jeg landet fort, delvis på ryggen, delvis på nakken, og en rekke små knas hørtes ivhertfall i mitt hode.
AU.
Etter noen sekunder i ørska, og etter en forsikring om at jeg fremdeles kunne kjenne beina mine, kom jeg meg opp. Svimmel og småflau takket jeg for meg, og hoppet ikke mer den kvelden.
Idag sliter jeg med å snu hodet, hvis jeg puster dypt inn stikker det langt nedi ryggen, og hvis jeg prøver å løfte noe som helst, kjennes det ut som om nakken er i full fyr.

Det blir nok en stund til jeg prøver meg på salto igjen..

Would you like a drink?

2010-01-19T09:54:00.002+01:00

Jeg ser til min forferdelse at siste innlegg var 15. desember. Akk og ve. Jeg skylder paa juleferie, deilig familietid, tidenes beste (og mest hektiske) nyttaarsfestival, og ikke minst latskap. Men naa er jeg her igjen!
Og dagens innlegg er svaert eksklusivt, det er nemlig skrevet utenfor Norges grenser. Stedet er Manchester, naermere bestemt bibelskolen "Covenant School of Ministries - School of the Word." (Og ja, "Bergen Bibelskole" lyder litt tamt i forhold..) Rundt meg begynner studenter aa stroemme paa, og sporsmaalet "Would you like a drink" blir stilt for 3. gang idag. Og jeg sier jatakk. Og maa paa do ca 100 ganger saa ofte som hjemme. Noe som ikke er saa greit naar skoletimene fort kan vare i halvannen time.. Rene, Karoline, Vegar og Haakon, mitt reisefolge paa denne "studieturen" vi har til England (som stort sett innebaerer tid paa bibelskolen og sosialt samvaer med flotte mennesker i Manchester og Cardiff) har ikke dukket opp enda. Det er nok bare mine husverter som er ute av huset kl 0700 (!) for aa rekke en treningsokt foer skolen starter kl 0900. Men det er bra, jeg har godt av aa komme meg opp om morgenen. Jeg rekker minst 2 flere "cup of tea's" enn de andre uansett, saa det er verdt det.

Snart er det klart for Keri Jones' glimrende undervisning om "Values of restoration". Senere skal vi ut og spise med ledende eldste her i menigheten, Richard Anniss, og kanskje guttene faar overtalt meg og Karoline til aa se en Unitedkamp paa en av pubene her. Imorgen gaar turen videre til Cardiff, der vi skal bruke resten av tiden vaar her i dette vakre, varme, snofrie landet.

Ellers kan det nevnes at Eva er glimrende paa feil-side-av-veien-kjoring, det er fryktelig langt mellom hver bensinstasjon, og det er faktisk fartsgrenser paa motorveien i England. (Noe Haakon var overbevist om at det ikke var..)

See you around, mate!

Ungkar og spelemann

2009-12-15T10:45:00.008+01:00

På fredag var det duket for juleavslutning for ungdomsgjengen på Sotra, og blant julegrøt, konkurranser, lovsang og mandariner, stod fenomenet "intim-scene" på programmet. For de som ikke er kjent med dette uttrykket, kan jeg trygt si at det ikke innebærer intimitet med hverandre på en scene. Det er rett og slett en mulighet for alle å få komme med det de har å by på av diverse innslag, på et veldig lav-tersklet nivå.

I den anledning hadde Kenneth funnet ut at hans bidrag skulle være å deklamere Jesu ættetavle. Jeg hadde samtidig foreslått for meg selv at jeg kunne spille "Nystemten" på tverrfløyte. (Et instrument jeg sliter litt med å mestre.) Men da vi onsdag kveld fant ut at Kenneth ikke kunne stort flere navn enn Jesus selv, og jeg på ingen måte husket melodien på sangen, fant vi ut at en plan B var nødvendig for oss begge.

Og plan B kom. Og den kom i form av Johannes Kleppeviks store sang om Sotras "Ungkar og spelemann". Fremført av Kenneth, akkompagnert av Endre på gitar og meg på hengivent og yndig fløytespill.

Sett deg godt til rette, skru lyden på full guff og NYT. (Du må trykke på filmen for å se den i full størrelse)

Mennesket lever ikke av brød alene, men det trengs det óg..

2009-12-12T13:40:00.011+01:00

Når man har et helt år uten faste rutiner og langvarige opphold på ett sted, går det ut over enkelte ting. Vasking av rommet, for eksempel, har uteblitt store deler av høsten. Også matlageret mitt har fått merke teamhverdagen betraktelig. For med bare 5- 6 dager i Bergen mellom hver tur, skjer som oftest dette:

a. Jeg fyller opp tiden så mye at jeg ikke rekker å tenke på å handle.

eller

b. Jeg handler, men har fylt opp tiden så bra at jeg ikke rekker å spise opp maten, og når jeg er tilbake, er den ødelagt.

I det siste har jeg konkludert med at alternativ a tross alt er det beste, det er bedre å ikke ha mat enn å måtte kaste den. (Jeg finner alltid noe småtteri å snylte på fra Eilén og Anne., og "det er alltid bare et par dager til jeg skal ut å reise igjen, så det går nok fint..")

Men nå i desember har vi ingen turer vi skal på. Plutselig befinner jeg meg på samme plass i hele 3 uker, og snylting på mine stakkars samboere blir helt uaktuelt. Men å omstille hjernen til å tenke at jeg faktisk trenger å putte inn tid til butikken, er neimen ikke lett. Det er ikke før jeg kommer hjem, og kveldsmat-sulten tar meg i halvtolv-tia, at jeg merker at jeg nok en gang har glemt av det viktige gjøremålet.

Med dette introduserer jeg dagens gjettekonkurranse, som jeg vil tro ikke er svært vanskelig:

Hvilken hylle i kjøleskapet tilhører meg?

Gleder meg til å komme hjem til mamma og hennes matbod..

Ansvar for egen læring

2009-12-10T17:01:00.004+01:00

Teamhverdagen vår inneholder mye forskjellig, alt fra reising, planlegging av festival, møter, undervisning og relasjoner med mennesker. Men oppi alt dette har vi dager der vi verken planlegger eller er med på ting. "Studiedager" kalles de, og innebærer at jeg, på eget anvar og initiativ, skal studere.

Og idag er en slik studiedag. En dag der jeg ikke har noen faste tider jeg skal møte opp, der ingen medteam-deltakere passer på at jeg får gjort det jeg skal, og ingen faste pauser og lunsjer forteller meg når det er tid for å jobbe.

Jeg må rett og slett ta ansvar for egen læring. Og slike dager berører et av mine områder med størst forbedringspotensiale. For når jeg hører stikkord som selvdisiplin, struktur og effektivitet kjenner jeg det røsker godt, for her har jeg mye å strekke meg etter.

Det er klart at det å starte dagen med å unne meg en ekstra time med søvn, fordi jeg la meg så seint, ikke er et godt utgangspunkt. Bedre blir det ikke, når det første jeg gjør er å logge inn på Facebook, samt slå på tv'n for å ha fredprisseremonien og VMkampen fint i bakgrunnen mens jeg studerer. For boka vi studerer, krever nemlig konsentrasjon. "Celebration of Disipline - the Path to Spiritual Growth" heter den, og er skrevet av Richard Foster i 1980 . Og hvis du tenker at "oi, det hørtes ut som en litt tung bok" - ja, så har du helt rett. Innholdet i seg selv er det ingenting å si på - det er faktisk helt fantatisk. Men det er pakket inn i en hel rekke vanskelige engelske ord og formuleringer som krever alt fokus.

Det å få med seg det jeg leser, samtidig som Lunde Haraldsen redder angrep etter angrep, og Obama glitrer på talerstolen, er ikke en enkel sak. I tillegg må jeg innom facen hvert kvarter og sjekke om noen har kommentert de siste bildene jeg la ut, og plutselig finner jeg ut at det er altfor lenge siden jeg har øvd på charangoen min, eller ryddet i cd'ene. Og vips er klokka halv 4, og jeg har ikke gjort annet nyttig enn å lese et lite kapittel, som jeg egentlig ikke husker stort av.

Og jeg spør meg selv: Hvorfor er det slik? Hvordan kan jeg lett vimse vekk en hel formiddag, mens andre setter i gang og får gjort det de skal, raskt og effektivt? Hvorfor er det så lett for noen å sprette opp av senga halv 8 på fridager, mens jeg, uansett hvor mye jeg oppfordrer meg selv kvelden før, blir liggende til 10? Og hvordan kan enkelte takke nei til sosialt liv fordi de har bestemt seg for at "ikveld skal jeg lese", mens jeg, som kan ha bestemt meg like mye, fyker avgårde så fort anledningen byr seg?

Jeg får lyst til å si at det handler om personlighet. At det er bare sånn jeg er. Skylde på det faktum at jeg er et b-menneske, er spontan og lite systematisk. Og ja, kanskje jeg i en svært, svært liten grad har rett. Men, såpass selvinnsikt har jeg, at jeg skjønner at det ikke holder. Jeg tror nemlig alle kan være strukturerte, hvis man vil. I større og mindre grad, såklart, det kommer til et punkt der man rett og slett er forskjellig laget. Men det er ingen grunn til at jeg ikke skal kunne ta meg selv i nakkeskinnet, riste meg litt, og bestemme meg for at jeg fra idag av skal være mer målbevisst når jeg gjør noe, tvinge meg selv til å holde fokus og være konsentrert, stå opp tid samme tid som jeg bestemte meg for, og fullføre det jeg gjør.

Og det har jeg nemlig tenkt til, fra og med NÅ.

Til slutt et visdomsord som Håkon, vår kjære teamleder kom med for en stund siden, og som jeg tror gir en effektiv og bra utnyttet dag:

"Arbeid hardt, slapp av hardt."

Ny blogg - nye muligheter

2009-12-07T00:36:00.002+01:00

For andre gang bytter jeg blogg. Grunnen er todelt. For det første lever jeg i den naive overbevisning om at alt blir bedre med en ny frisk, og at bloggingen vil ta seg opp nå som jeg "starter med blanke ark". For det andre er det ikke til å komme fra at de to tidligere bloggene mine inneholder noen mer og mindre useriøse innlegg. Slapp av, jeg skal ikke slutte å skrive om morsomme hendelser og flauser jeg gjør, (de er det fremdeles mange av) men jeg har en idé om at denne bloggen kan være litt mer seriøs enn de forrige. Kanskje. Hvorvidt det lar seg gjøre gjenstår å se, jeg hopper i hvert fall på ny ut i bloggehavet. Litt forsiktig i starten - jeg skal ikke love mer enn jeg kan holde, verken av hyppighet på innlegg eller seriøsitetsgrad. Såpass godt kjenner jeg meg selv.

Men, her er jeg i hvertfall. Med blanke ark og fargestifter til. Les hvis du vil - og kommenter gjerne!