Husmor på avveie.

Selvinnsikt er noe man sakte men sikkert får mer av, jo eldre man blir. Da jeg var 12 skjønte jeg at jeg hadde en forferdelig klesstil. Rødt og oransje om hverandre med en litt for stor t-skjorte under. Takk for den mamma. I 16års-alderen forstod jeg at muligens hadde kommandert mine småsøstre litt mye i barndommen, og da jeg var 19 forstod jeg til min forskrekkelse at jeg store deler av min tenåringstid passet fint under betegnelsen "berte", selvom jeg under hele perioden standhaftig tok avstand fra det.
Også i de senere år har selvinnsikten kommet smygende. Nesten umerkelig kommer den, som en liten, ulmende tanke i bakhodet, så plutselig er den der som jula på kjerringa, med all sin kraft. Ofte etterfulgt av stolthet eller skuffelse, eller kanskje til og med litt fortvilelse. For det kjennes virkelig ikke godt å oppdage sider ved seg selv man ikke trodde man hadde, eller ihvertfall ikke ville ha. Og dagens selvinnsikt jeg nå vil dele med omverden, er en slik liten tanke som for en god stund siden begynte å streife hodet mitt. Tanker om at ikke alt var som det skulle være, om et stadie jeg burde være på, men som jeg på langt nær har nådd.

Jeg har rett og slett funnet ut at jeg er mye senere i husmorutviklingen enn andre kvinner på min alder.

Andre jenter hiver seg rundt, smeller sammen en gjærbakst eller et brett boller, like lett som å røre ut en pose Mill's potetmos. Noen har til og med begynt å ha noe i frysen, et fenomen som ligger så langt frem i tid at jeg ikke tør å tenke på det. Jeg synes det er vanskelig nok å få risen skikkelig kokt. For ikke å snakke om problematikken rundt hvorvidt man dreper gjæra eller ikke. Lurer forresten på hvilket geni som fant på å bruke noe så levende at det rett og slett dør om du ikke har akkurat riktig temperatur på det. Stress.
Jeg ville først ikke innrømme denne nye åpenbaringen for meg selv. Jeg kan ikke være så dårlig til å bake, tenkte jeg. Det er bare at jeg ikke gidder. Jeg har hatt den overbevisning om at når øyeblikket virkelig er der, og jeg "hiver meg rundt" som mamma ville sagt, og smekker sammen et eller annet, vil det gå smertefritt.

Vel. Idag var dagen for å hive seg rundt. Jeg hadde 30 minutt på meg til 7 venner kom på besøk, og etter en tur bak i "snopehyllen" som var særs tom, fant jeg ut at jeg kjapt skulle "smekke sammen" en deig med cookies. Enkleste sak i verden. For det første slumpa jeg litt på innholdet. Dårlig start. For det andre hadde jeg full guff på anlegget, og i sangens hete bommet jeg litt på temperaturen på stekeovnen, og satte på 300 grader istedet for 175. Ops.

Etter 3 minutt i ovnen var cookiesene blitt paddeflate. Hm, tenkte husmor Kristine, og plasserte de nederst i ovnen, og sang videre. Etter 6 og et halvt minutt sivet det røyk ut av ventilen, noe som var litt uvant. Da jeg åpnet stekeovnsdøra, veltet tjukk, svart røyk ut i hele rommet, og bakefiaskoen var et faktum. Jeg slang brettet på benken, skrudde vifta på fullt, og stilte meg opp under røykvarsleren (som er automatisk for alle leilighetene i hele huset og har en infernalsk lyd) og viftet med grytekluter og det jeg hadde i mangfoldige minutter. Etter en stund stod alle vinduer på fullt gap, gjestene mine kjente "bakelukten" fra innkjørselen og huseieren stod plutselig i døråpningen og lurte på om jeg holdt på å tenne på hele huset.

Brettet etter at de "vellykkede" kakene er tatt av.

Heldigvis hadde jeg et brett til. Jeg fikk temperaturen ned, og stekte de akkurat like lenge som de skulle. Men, den slumpinga på innholdet var visst ikke helt heldig, også disse fløt ut til en 5mm tykk langpannekake, som, for å være helt ærlig, så mindre delikat ut.
I tillegg hadde jeg glemt bakepapir, så jeg fikk de ikke løs fra brettet.

Nå, 3 timer etterpå, har både håret, klærne og leiligheten generelt fremdeles en svært usjarmerende odør av bål. Jaja. Det sies at første steg mot forbedring, er å innrømme problemet for seg selv. Så er jeg ihvertfall ett skritt i riktig retning..