Next:Philippines

Om nøyaktig 13 timer sitter jeg på flyet, klar for min tredje reise til Filippinene. Denne gangen sammen med 11 herlige elever fra Bibelskolen, som jeg så heldig å få være teamleder for. Etter en kjapp flytur til Frankfurt, 8 timers venting der, en tur bort til Abu Dhabi og enda litt mer venting, er vi fremme i Manila etter 28,5 timer. Da er vi klar for 2 uker med full guff: Vi skal ha barne- og ungdomsleirer, dele ut skolemateriell, treffe mennesker, fortelle om Jesus og se folks liv forandra. For et privilegium det er å få være med på noe sånt!

Reiseforsikringen er endelig betalt (i siste liten), HØY solfaktor er kjøpt inn, og kofferten er pakka, den veier for øyeblikket 24 kg og er blytung. Og ikke tro at jeg skal ha med meg mye dilldall på teamtur - kun tolv av kiloene er mine, resten er klær, som er overflødige i Norge, men som blir til STOR hjelp for de som ikke har så mye.

Nå må de siste forberedelsene gjøres - kamerabatteriet må lades, rommet må ryddes og jeg må se om jeg ikke kan få pressa litt ekstra klær i håndbagasjen og. Ønsk oss god tur, forhåpentligvis kommer det oppdateringer underveis, jeg skal prøve å være flink. I mellomtiden setter vi pris på forbønn for de leserne som føler slikt naturlig.

Kanskje vi får Pytonslange til middag i år og?

For en natur...

Snakkes!

Husmor på avveie.

Selvinnsikt er noe man sakte men sikkert får mer av, jo eldre man blir. Da jeg var 12 skjønte jeg at jeg hadde en forferdelig klesstil. Rødt og oransje om hverandre med en litt for stor t-skjorte under. Takk for den mamma. I 16års-alderen forstod jeg at muligens hadde kommandert mine småsøstre litt mye i barndommen, og da jeg var 19 forstod jeg til min forskrekkelse at jeg store deler av min tenåringstid passet fint under betegnelsen "berte", selvom jeg under hele perioden standhaftig tok avstand fra det.
Også i de senere år har selvinnsikten kommet smygende. Nesten umerkelig kommer den, som en liten, ulmende tanke i bakhodet, så plutselig er den der som jula på kjerringa, med all sin kraft. Ofte etterfulgt av stolthet eller skuffelse, eller kanskje til og med litt fortvilelse. For det kjennes virkelig ikke godt å oppdage sider ved seg selv man ikke trodde man hadde, eller ihvertfall ikke ville ha. Og dagens selvinnsikt jeg nå vil dele med omverden, er en slik liten tanke som for en god stund siden begynte å streife hodet mitt. Tanker om at ikke alt var som det skulle være, om et stadie jeg burde være på, men som jeg på langt nær har nådd.

Jeg har rett og slett funnet ut at jeg er mye senere i husmorutviklingen enn andre kvinner på min alder.

Andre jenter hiver seg rundt, smeller sammen en gjærbakst eller et brett boller, like lett som å røre ut en pose Mill's potetmos. Noen har til og med begynt å ha noe i frysen, et fenomen som ligger så langt frem i tid at jeg ikke tør å tenke på det. Jeg synes det er vanskelig nok å få risen skikkelig kokt. For ikke å snakke om problematikken rundt hvorvidt man dreper gjæra eller ikke. Lurer forresten på hvilket geni som fant på å bruke noe så levende at det rett og slett dør om du ikke har akkurat riktig temperatur på det. Stress.
Jeg ville først ikke innrømme denne nye åpenbaringen for meg selv. Jeg kan ikke være så dårlig til å bake, tenkte jeg. Det er bare at jeg ikke gidder. Jeg har hatt den overbevisning om at når øyeblikket virkelig er der, og jeg "hiver meg rundt" som mamma ville sagt, og smekker sammen et eller annet, vil det gå smertefritt.

Vel. Idag var dagen for å hive seg rundt. Jeg hadde 30 minutt på meg til 7 venner kom på besøk, og etter en tur bak i "snopehyllen" som var særs tom, fant jeg ut at jeg kjapt skulle "smekke sammen" en deig med cookies. Enkleste sak i verden. For det første slumpa jeg litt på innholdet. Dårlig start. For det andre hadde jeg full guff på anlegget, og i sangens hete bommet jeg litt på temperaturen på stekeovnen, og satte på 300 grader istedet for 175. Ops.

Etter 3 minutt i ovnen var cookiesene blitt paddeflate. Hm, tenkte husmor Kristine, og plasserte de nederst i ovnen, og sang videre. Etter 6 og et halvt minutt sivet det røyk ut av ventilen, noe som var litt uvant. Da jeg åpnet stekeovnsdøra, veltet tjukk, svart røyk ut i hele rommet, og bakefiaskoen var et faktum. Jeg slang brettet på benken, skrudde vifta på fullt, og stilte meg opp under røykvarsleren (som er automatisk for alle leilighetene i hele huset og har en infernalsk lyd) og viftet med grytekluter og det jeg hadde i mangfoldige minutter. Etter en stund stod alle vinduer på fullt gap, gjestene mine kjente "bakelukten" fra innkjørselen og huseieren stod plutselig i døråpningen og lurte på om jeg holdt på å tenne på hele huset.

Brettet etter at de "vellykkede" kakene er tatt av.

Heldigvis hadde jeg et brett til. Jeg fikk temperaturen ned, og stekte de akkurat like lenge som de skulle. Men, den slumpinga på innholdet var visst ikke helt heldig, også disse fløt ut til en 5mm tykk langpannekake, som, for å være helt ærlig, så mindre delikat ut.
I tillegg hadde jeg glemt bakepapir, så jeg fikk de ikke løs fra brettet.

Nå, 3 timer etterpå, har både håret, klærne og leiligheten generelt fremdeles en svært usjarmerende odør av bål. Jaja. Det sies at første steg mot forbedring, er å innrømme problemet for seg selv. Så er jeg ihvertfall ett skritt i riktig retning..

gla'torsdag

Torsdag ettermiddag: En ordentlig gla'torsdag. Ikke bare fordi det er oppholdsvær i Bergen, jeg er alene hjemme, Bob Marley runger ut fra høytaleren, og fordi det fremdeles er tunfiskbiter som kan fiskes opp fra vanndammen nederst i salatbollen. Jeg er nemlig ferdig med første uke i praksis. O FRYD! Ingen Hva/Hvordan/Hvorfor-skjemaer som må fylles ut, ingen loggskriving som må gjøres. Ingen grufull tidlig morgen, der jeg for et lite sekund mister all motivasjon for å gå ut av senga. Imorgen er det vanlig skole for oss på NLA - jeg tror jeg aldri har gledet meg sånn til å komme ut dit og bare være slækk student med kaffekoppen i hånda og BT på pulten.
DEILIG.
Når det er sagt, trives jeg svært godt i praksis. Det er gøy å merke at man blir flinkere, både i klasseledese, til å se hver enkelt, og til å bli tøffere i trynet til de som trenger det. Og de timene der både jeg og elevene er like engasjert, jeg merker at de forstår det jeg underviser i, og tre kvarter flyr forbi som 5 min, er så INNMARI verdt alt slitet.
Men. Det er en ting jeg har merket meg de siste dagene. Og det er at jeg jammen ikke er utlært i noe som helst. For eksempel..
Mattetime:Søt liten gutt spør meg om hjelp til regnestykke om klokka. Jeg hjelper han villig, og forklarer i vei om låning av tiere osv. Både a, b og c- oppgaven jobber vi oss gjennom, det tar ihvertfall fem minutter. Så plutselig kommer jeg på at man ikke kan låne på vanlig måte når det er klokka det er snakk om, her er det hele timer man må ta av. Det var tre oppgaver forgjeves, gitt.
Samfunnsfagtime:Jeg forteller om ulike styresformer, og plutselig har jeg lært hele klassen at diktatur og republikk er det samme. Ops.
Engelsktime:Adjektivbøying på engelsk, jeg skriver på tavla. Litt pinlig når elevene finner ut at jeg har skrevet ordet feil..

Jaja. Godt det enda er tre år til jeg er ferdig utdannet..

Lærerinne Sandvik..

selvdisiplin

I skrivende stund er det 67,5 timer til jeg sitter på NLA, klar til å ha min første eksamen i PEL. 6 timer har jeg på meg til å skrive en oppgave, basert på teoriene og teoretikere vi har lært om gjennom året. Om Vygotsky, Piaget, og alle andre som har hatt noe å si for vår tenkning omkring læring og utvikling. Enkel sak igrunn, vi har hatt et halvt år på å komme gjennom pensum, og har i tillegg en skolefri uke for å kunne lese.

deilig pensum.

Og nettopp fordi vi har hatt så god tid, har jeg prioritert alt annet enn å lese på PEL. Og siden vi hadde denne deilige uka, sparte jeg liksågodt all lesinga til da. Mye greiere, å bare jobbe hardt og intensivt.

Derfor dro jeg på lørdag hjem til Stokke, til mamma og pappa. Veldig god idé, komme seg ut på landet, med ro og stillhet, og mye tid til strukturerte lesedager. Jada.

For det første er alle mine tre søstre hjemme på samme tid. Distraksjon i seg selv. 

For det andre er det VM på tv, og ingen nordmann med respekt for seg selv kan la være å se på at Marit Bjørgen håver inn gull etter gull.

I tillegg ble den ene katten vår syk, og etter en lang dag hos dyrlegen, med påfølgende lang natt med våking, døde han på mandag.

For ikke å nevne det usedvanlig gode skiføret, kaffekanna som alltid er full og står og venter på kjøkkenet, pianoet med mye bedre klang enn mitt elektriske i Bergen, venner jeg MÅ se når jeg er hjemme, og et kontinuerlig behov for å være med i samtalene jeg hører nede fra stua.

distraksjon 1

distraksjon 2

Med andre ord - PEL-bøkene har sine utfordrere når det gjelder min oppmerksomhet. I dag var dagen da jeg skulle stå imot alle hindringer og sperre meg inne i loftstua til jeg hadde blitt opplyst. Men, plutselig spiste de andre lunsj, og jeg skulle bare en liten tur ned å hilse på. Etter en samtale om lillesøsters utdanningsvalg, endte det med at jeg hadde et spontant, frivillig foredrag om ulike retninger hun kunne ta. Sikkert nyttig for ho, men lite nyttig for eksamen.

                          

Jaja. Jeg kommer vel i mål. Det ornær sæ alltid. Eksamen får gå som det går, akkurat nå er det mye viktigere å se om Norge klarer å ta Sverige i herrestafetten.

fra barnemunn

Kom over denne fantastiske historien om kua, skrevet av en barneskole-elev i Oslo.
Les og le!

"På den øverste siden – og den ene siden – og den andre siden er det 
kun hår. Det heter ku-hår og har alltid samme farge som kua. Fargen til kua
heter kulør. "
historien om kua

the girls best friend: dry shampoo.

I dag vil jeg vie et helt innlegg til et fantastisk produkt jeg ble kjent med forrige uke, nemlig

TØRRSHAMPO.

Hiten fra 80-tallet, som kanskje finnes nedstøvet bakerst i et og annet badeskap, er nå fremme i lyset igjen, og jeg vil dele denne gladnyheten med alle dere jenter!

Det finnes kanskje flere som meg: Jeg prøver å vaske håret mitt annenhver dag, ikke oftere. Dels fordi det tar så fryktelig lang tid med føning, retting, styling osv, og dels fordi det stort sett ikke er nødvendig. (I tilegg er det utrolig deilig med de ekstra 20 min søvn jeg får den dagen jeg ikke vasker det..) Men, utover dagen på 2. dag er som regel ikke håret i tipp topp stand lenger. Og skal jeg noe på kvelden, hender det jeg må ty til dusjen for å føle meg helt vel, selv om det betyr en ny, lang runde på badet.
Flere som har det slik? Vel, følg med.

 For det er her tørrshampoen kommer inn i bildet. Du synes kanskje det høres rart ut, at noe som er tørt, også kan fungere som shampoo, og vaske håret? Det syntes ihvertfall jeg, og det var så vidt jeg gav den en sjanse. Men, sjekk dette:

Tørrshampoen er som en spray. Du rister flaska godt, og sprayer på det stedet du vil "freshe opp", f.eks en litt fettete lugg. Ut kommer et slags hvitt pulver, som tørker ut håret, og får det til å se nyvasket ut! Pulveret koster/børster du av, og vips: Du har en fresh look uten å måtte bruke en time på badet.
Super å ha med seg på festival eller andre steder uten ubegrenset med dusjmuligeter, eller hvis du bare skal ut en tur, og trenger en liten oppkvikker på sveisen.

Løp og kjøp, du finner de på b.la annet Cubus og Vita, og de koster ikke mer enn en 50-lapp.
(Jeg har shampoen på bildet, fra Lee Stafford. Funker som bare det!)

kidnapping

Må bare legge ut et aldri så lite blinkskudd fra tiden vår på Filippinene. Her er vi midt i improvisert dramastykke, der Tung blir kidnappet av tre "skumle" røvere. 

Forstørr bildet, og studer de fantastiske ansiktsuttrykkene!